Bladlesing gjennom chunking

Jeg har lest en interessant artikkel av Pamela Pike og Rebecca Carter:

Employing cognitive chunking techniques to enhance sight-reading performance of undergraduate group-piano students. Artikkelen ble publisert i International Journal of Music Education i 2010.

Forskerne skriver at notelesing er en sammensatt ferdighet som krever musikalsk forståelse, visuell persepsjon, lesekompetanse og motorisk koordinasjon. Dyktige notelesere organiserer toner og rytmer i større helheter, som akkorder og rytmemønstre, noe som gjør det lettere å lese og spille musikk flytende. Mange pianostudenter opplever primavistaspill som utfordrende, og det finnes få etablerte metoder for å lære å strukturere noter på denne måten.

I denne studien ønsket forskerne å undersøke om spesifikke øvelser kunne hjelpe studentene med å gjenkjenne slike helheter i notebildet. 43 pianostudenter deltok i et treukers eksperiment og ble delt inn i tre grupper. Kontrollgruppen fikk ingen spesielle øvelser. en av eksperimentgruppene fikk rytmeøvelser, mens den andre fikk tonehøydeøvelser. Øvelsene ble integrert i gruppetimer to ganger i uken i 30 minutter, der studentene hadde tilgang til el-piano og hodetelefoner. I rytmegruppen øvde studentene på å klappe eller banke rytmefigurer som de senere skulle kjenne igjen i musikkstykkene. I tonehøydegruppen øvde studentene på å identifisere akkorder og typiske venstrehåndsfigurer som vals og alberti-bass, og spilte blokkakkorder i stedet for enkelttoner for å trene på å se harmoniske helheter.

Studentenes primavistaspill ble vurdert før og etter eksperimentet gjennom videoopptak, observasjoner og samtaler. Resultatene viste at alle deltakerne forbedret seg, men på ulike måter. Kontrollgruppen forbedret seg hovedsakelig i tonehøyde-nøyaktighet, men viste ingen tegn til å bruke strategier for å organisere notene i større helheter. De fokuserte på å spille flest mulig riktige toner, ofte på bekostning av rytme og flyt. Rytmegruppen oppnådde betydelige forbedringer i rytmisk nøyaktighet og kontinuitet, men slet med tonehøyder. Tonehøydegruppen viste forbedringer i alle kategorier – rytme, tonehøyder og kontinuitet – og rapporterte at de lettere kunne gjenkjenne mønstre i notebildet, noe som gjorde det mulig å rette oppmerksomheten mot andre aspekter av spillet.

Samtalene med studentene bekreftet at de i eksperimentgruppene brukte strategier som chunking av rytmer og tonehøyder, og at dette bidro til bedre flyt i primavistaspill. Likevel opplevde mange at koordinasjon mellom hendene var den største utfordringen, og at motoriske vansker kunne føre til feil selv når de gjenkjente mønstrene.

Selv om deltakerantallet var begrenset, tyder funnene på at øvelser som fremmer gjenkjenning av musikalske helheter – både rytmiske og melodiske – kan styrke notelesingsferdigheter og evnen til å spille primavista.

• Eleven øver på å se etter trinnvis bevegelse i notene og markerer dette med en fargeblyant.
• Eleven identifiserer like takter i et stykke og markerer dem med samme symbol eller farge.
• Eleven ser etter gjentakende rytmemønstre og markerer disse med farge.
• Eleven banker rytmemønstre på pianolokket eller bordet, først med én hånd og deretter med begge hender.
• Eleven spiller kun rytmen gjennom hele stykket på én tangent uten å stoppe.
• Eleven pusler med rytmemønstre ved å finne det mønsteret læreren spiller, og deretter spille det læreren viser.
• Læreren klapper et rytmemønster fra stykket, og eleven skal finne det tilsvarende mønsteret i notene.

• Eleven begynner å se på harmonikk og akkorder i stykket.
• Eleven skriver ned rytmemønstre som skal spilles i stykket.
• Eleven skriver ned akkordene og øver på å spille dem på ulike måter med forskjellige rytmer.
• Eleven spiller en øvelse med rytmiske eller harmoniske mønstre som senere dukker opp i stykket.
• Eleven spiller blokkakkorder i stedet for enkelttoner for å få en oversikt over harmoniske strukturer.